When the Wind Blows

Når vinden blåser (1986) følger et eldre britisk ektepar som, med blinde tillit til regjerningens brosjyrer, bygger et tilfluktsrom og forbereder seg på et forestående atomangrep. De tolker veiledningen ut fra sine romantiserte minner fra andre verdenskrig, og forsøker å gjenskape tryggheten de en gang kjente. Filmen viser på en enkel, likevel hjerteskjærende måte hvor malplassert denne tryggheten er i møte med den moderne atomalderens realiteter.

Fortellingen veksler mellom stille hverdagslige handlinger — matlaging, vedlikehold av huset, små samtaler om nabolaget — og en gradvis erkjennelse av at hjelpen de forventer aldri kommer. Tonen ligger et sted mellom mørk humor og dyp tragedie; animasjonen forsterker kontrasten mellom det barnslige i parets optimisme og ondskapen i den nye krigen. Resultatet er en både gripende og urovekkende skildring av menneskelig sårbarhet.

Filmen fungerer som en kritikk av byråkratisk naivitet og av hvordan myndighetenes forenklede råd kan gi falsk trygghet i møte med katastrofer de selv ikke fullt ut forstår. Samtidig er det en intim historie om kjærlighet, hengivenhet og menneskelig verdighet under ekstreme forhold. Når vinden blåser er en tåkete, men viktig påminnelse om at moderne krigføring har konsekvenser langt utenfor planlagte øvelser og brosjyrer.